LIVREDDEREN INGVILD FRA SKEDSMO NOMINERT TIL PRISEN «NORSKE HELTER»

Vi er enig med Ingvild, alle burde kunne førstehjelp! Her ser vi viktigheten av tidlig HLR! Gratulerer som nominert til prisen «NORSKE HELTER»

Mutters alene i bitende kulde og med snø til knærne, ble plutselig Ingvild Ilise Hasund (23) forskjellen på liv og død for Henrik Reff Snilsberg (20).

En januardag i år blir rekruttene ved Terningmoen militærleir i Elverum sendt ut på intervalltrening i en brutal motbakke.

Med nysnø til knærne og omgitt av tett skog, blir de unge mennene og kvinnene peset opp den smale stien. Frostrøyken står ut av andpustne rekrutter.

Alt er lenge ved det vanlige.

Urørlig i snøen

Men så, rett foran seg, får sersjant Ingvild Ilise Hasund øye på at rekrutt Henrik Reff Snilsberg, som har løpt foran hele veien, tydelig får ubehag. Han begynner å vri seg og holder seg til brystet.

Når hun når ham igjen er han knestående i den dype snøen. Så legger han seg ned. Armene spenner seg – som om han flakser.

Ingvild setter seg ned for å forsøke å roe ham ned og få ham til å hente seg inn, slik hun har gjort med rekrutter så mange ganger før.

Men noe er annerledes. Hun får ikke kontakt med ham.

Så svimer han av, og ligger urørlig i snøen.

Ingvild titter opp. Det er ingen å se. Hun roper fortvilt og så høyt hun bare orker etter hjelp. Ingen kommer – ingen svarer.

Hun vet at hun er den eneste som kan redde det unge livet.

Og det haster.

– Fikk panikk

Da VG møter 23-åringen fra Skedsmo har det gått åtte måneder siden den dramatiske opplevelsen. Men hun husker fortsatt tankene som raste gjennom hodet.

– «Å nei, dette kan ikke skje meg. Han er bare 19 år. Tenk om han dør.»

– Jeg fikk panikk og hadde mest lyst til bare å legge meg ned, grine og skrike. Men etter noen sekunder klarte jeg å hente meg inn, sier hun – lavmælt.

Hun sjekket pusten. Ingen ting. Deretter pulsen. Helt dødt. Hun sjekket igjen – fortsatt ingen reaksjon.

Tilfeldigvis hadde hun med seg mobiltelefonen. Den lå vanligvis igjen i leiren. Mens hun snakket med operatøren hos 113 og forsøkte å forklare veien, startet hun med hjertekompresjoner og innblåsinger.

– Begynte å grine

Hun klarer ikke å tidfeste nøyaktig hvor lenge hun holdt på, men anslår mellom fem og ti minutter.

– Så merket jeg at hjertet begynte å slå. Det var som en motor som startet. Så kom pusten og pulsen. Selv om han fortsatt var bevisstløs, så var det en enorm lettelse.

Ingvild la Henrik i stabilt sideleie og fjernet store mengder spytt som hadde samlet seg i munnhulen. Så kom krampene. Armene hans slo.

Ifølge Ingvild tok det 24 minutter fra hun ringte 113 til ambulansepersonellet var fremme med båren og tok over.

– Da datt jeg sammen og begynte å grine. Alle følelsene, tankene og inntrykkene som jeg ikke hadde hatt tid til å ta innover meg mens det pågikk fikk jeg kjenne på da.

Rytmefeil

Henrik ble etter hvert fløyet til Ullevål sykehus. Det ble tre lange døgn i uvisshet for Ingvild. De intense minuttene gikk på repeat.

Så kom beskjeden om at Henrik ville bli helt frisk. Hjertestansen var trolig forårsaket av en rytmefeil.

– Etter noen dager besøkte jeg ham på sykehuset. Han ga meg en klem, men sa ikke så mye. Det var ganske spesielt å sette seg ned og fortelle min versjon av det som skjedde, sier Ingvild.

– Hun reddet livet mitt

Ingvilds historie ble først omtalt i «Gardisten», leiravisen for Hans Majestet Kongens Garde. 23-åringen er også tildelt Gardemedaljen i bronse for sin innsats. Nå er hun nominert til prisutdelingen «Norske helter», et samarbeid mellom VG, TVNorge og Gjensidigestiftelsen.

– Jeg ble veldig overrasket og satt ut da jeg fikk vite det. Men det er kjempestort og litt overveldende å bli nominert til en slik pris, for det er mange som gjør mye bra.

Henrik synes det er fullt fortjent dersom hans redningskvinne blir hedret for sin innsats.

– Hun er i alle fall en helt for meg. Jeg er veldig takknemlig for at hun reddet livet mitt. Hvis ikke hun hadde handlet så raskt så hadde jeg antakeligvis ikke levd i dag, sier bærumsgutten til VG.

– Alle burde kunne førstehjelp

Henrik, som i dag er 20 år, husker ingen ting av det som skjedde. Tre døgn etter at hjertet stoppet våknet han på sykehuset.

– Det var ganske sterkt og rørende da hun kom på besøk.

I dag går han med pacemaker, men lever et helt normalt liv uten begrensninger og studerer webutvikling ved Høgskolen i Gjøvik (HiG).

Ingvild har sluttet i Forsvaret og tar for øyeblikket fag for å komme inn på medisinstudiet.

– Jeg tror det er selvtilliten man opparbeider seg i Forsvaret som gjorde at jeg klarte å handle riktig og raskt. Uten den vet jeg ikke om jeg hadde turt.

Hun synes det er godt å vite at Forsvaret utdanner tusenvis av «førstehjelpere» hvert år.

– Førstehjelp er noe alle burde kunne. Jeg skjønner ikke hvorfor man på videregående skole ikke har en eneste time førstehjelp som en del av den ordinære undervisningen.

LES HELE SAKEN I VG HER

KILDE: VG.NO:  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norske-helter/medsoldat-segnet-om-i-ingvilds-armer/a/23521377/

BILDE: Illustrasjon, Defibtech.